Egenfortellinger fra terapiridning ved EKT

Downs syndrom

Kristin Marie er en jente på 13 år. Hun har Downs syndrom. Kristin begynte terapiridning på EKT da hun var 5 år gammel, og har siden hatt rideundervisning en gang pr uke med 45 minutter hver gang. Kristin er veldig glad i dyr, og nyter kontakten med hestene. De første årene red hun en liten rolig shetlandsponny som heter Venus. De siste årene har hun ridd på Rex, en mellomstor hvit vallak.

Foreldrenes egenfortelling

Kristin har hatt en fin utvikling på hesteryggen. Den første tiden hadde hun mer enn nok med å holde seg oppe på hesten, og hun red uten sal i skritt og trav med leier. Etter hvert begynte hun å galoppere, men hele tiden med støtte i ryggen av ridelærer som løp ved siden av. Nå klarer Kristin å galoppere alene uten at noen holder henne, og hun synes det er veldig moro. Hun klarer å komme opp og ned av hesten uten hjelp, og styrer nå hesten ved egen hjelp uten leier. Hun følger også instruksjonene fra ridelæreren, og trenger ikke å bli fortalt av leier hva hun skal gjøre.

Gjennom ridningen har Kristin opparbeidet en meget god balanse. Hver time består av noe balansetrening, og Kristin klarer nå fint å trave uten å holde seg fast. Hennes gode balanse har hun hatt stor nytte av også i andre aktiviteter som ski, skøyter og sykling. De første årene hun gikk på ski 4-5 år gammel, mistet hun balansen og falt hele tiden. Nå går hun opp mot to mil på ski og mestrer både oppover og nedover bakke uten å falle. Ellers klarer hun nå å sykle uten støttehjul, som ikke er så vanlig for barn med Downs syndrom.

Kristin har fått betydelig selvtillit gjennom ridningen. Hun mestrer noe som mor, far og hennes to eldre brødre ikke kan. Dette kom klart til uttrykk da familien var på utenlandstur, og Kristin og storebror Håkon på 15 år skulle ha en ridetime på en rideskole. Ridelæreren berømmet Kristin for at hun mestret traving så godt, i motsetning til storebror som ikke fikk det helt til. Kristin ble kjempestolt!

De to siste somrene har Kristin vært med sin voksne kusine Marie på seter i fjellet. Marie har vært budeie, og Kristin har hjulpet henne. Da Marie også hadde oppsyn med noen hester, ble mye av tiden midt på dagen brukt til ridning i fjellet. De to kusinene red hver sin hest, både i trav og galopp. Kristin fikk virkelig praktisert det hun hadde lært på terapiridningen. Dette har vært gode opplevelser både for Kristin og for kusine Marie, og styrket samholdet mellom dem.

Ellers har Kristin vært med på årlige juleshow på EKT. Hele familien har da vært tilskuere, og det har vært stort for henne å være med på disse forestillingene.

Etter åtte år med rideterapi kan vi klart konkludere med at terapiridning på EKT har vært og er veldig verdifullt for Kristin både fysisk og psykisk. Vi håper derfor hun kan fortsette med ridningen og få flere og større utfordringer i årene som kommer.

Oslo April 2004
 
……………………………………………………………………………………………………
 

Cerebral parese

Av sosionom Beate Susanne Lem (Elev ved EKT/fysioterapeut Sissel T. Falch i over 20 år)
 
Jeg er født i 1967 og har drevet med rideterapi siden seksårsalderen. Min diagnose er cerebral parese med spastisk diplegi. Jeg har vært rullestolbruker, gått med rullator og har siden 1977 brukt krykker. Siden 1982 har jeg også brukt elektrisk stol over lengre avstander.

Når jeg går, har jeg stive bevegelser og en ganske spastisk muskulatur i underekstremitetene. Hoftene er stive og jeg er stram i lysken. Balansen, særlig den til siden, er dårlig, og jeg faller ofte. I årene 1974–81 har jeg vært igjennom flere operasjoner: Hofterotasjon begge hofter, forlengelse av hamstrings, lyske og achilles.

I forhold til min egen funksjonshemning har jeg alltid vært aktiv. Jeg har hatt fysioterapi med tøyninger og apparater siden toårsalderen, svømming/øvelser i vann og ridning. Jeg har drevet med sportsgrener som ispigging, rullestoldans, seiling og har hatt flere opphold på Beitostølen Helsesportssenter. Alt dette har bidratt til at mine fysiske funksjoner er blitt så gode som de er i dag

Erfaring med terapiridning

Etter min mening er det ingen tvil om at ridningen har vært den treningsformen som har hjulpet best på kroppen gjennom årene. Jeg mener at jeg har vært spart for flere operasjoner, særlig nye seneforlengelser, på grunn av den tøyningseffekt man får ved å ri. Dette støttes av mine tidligere og nåværende fysioterapeuter.

Dessuten er jeg kommet meg raskere på bena etter operasjoner på grunn av den gode balansetreningen og avspenningen av muskulaturen jeg får ved ridning. Jeg mener spasmene i bena er kraftig redusert, fordi hoften og lysken er blitt tvunget inn i tøyning. Dette blir ikke passiv, men aktiv tøyning, fordi hestens bevegelser og dens kroppsvarme tvinger bena til å gi etter. Ved passiv tøyning hvor en fysioterapeut tøyer oppvarmet muskulatur, ville spasmene ha slått inn mye tidligere og tøyningseffekten ville blitt redusert.

Til daglig får jeg brukt ryggen ved å anvende krykker. Etter min mening har ikke ryggen kunnet tåle denne belastningen hvis jeg bare hadde hatt fysioterapi med egentrening.

Muskelsmerter er også et viktig poeng i forhold til ridningen. Ettersom musklene er strammere enn normalt, vil muskelsmerter og stivhet komme raskere enn hos en funksjonsfrisk person.

Ridningen har gjort at jeg føler meg mindre stram og har bedre kontroll på bena i noen dager etter ridetimen. Særlig er dette blitt sterkt forbedret etter at jeg begynte å ri barbak, ettersom man kommer dypere ned på hestens rygg og får direkte kroppsvarme som lar musklene slappe raskere av.

Det er nettopp fordi ridningen har vært så jevnlig og over så lang tid at jeg har kunnet ha så stort utbytte av ridningen. Det er meget viktig at ridningen begynner i så tidlig alder som mulig for å kunne gi maksimal effekt. Ettersom alderen gjør at man blir stivere i kroppen, er det viktig at treningen foregår jevnlig og helst uten lange pauser. Stress har også vist seg å virke negativt inn på kroppen slik at stivheten og spasmene øker. Over en treårsperiode da jeg hadde mye stress og tidspress pga. høyskolestudier, gikk dette også utover mine rideferdigheter. Jeg måtte blant annet finne en ny metode for oppsitting til hest fordi hofteleddet var blitt for stramt. Denne teknikken går ut på å legge seg på ryggen på hesten, mens bena blir tatt til side og overkroppen rettet opp til sist. Denne oppsittingsteknikken har gjort at jeg nå etter et halvt år endelig ser en bedring igjen, selv om det er flere rideøvelser jeg må unngå fremdeles i mangel av kontroll av kroppen.